Halvveis

Nå har jeg kommet ca. halvveis i boken jeg leser og fant ut at det var på tide med et nytt innlegg. Denne boken gir virkelig et inntrykk på meg. Ved å lese denne boken skjønner jeg hvor lett mennesker kan påvirke andre mennesker.

I boken blir man kjent med en familie som bor på en gård i Kodal. Christoffer og moren og faren hans bor i et eget hus, ikke langt unna bestemor og bestefar. Oldeforeldrene til Christoffer bor heller ikke langt unna. De lever som en stor og lykkelig familie. Christoffer har foreldre som elsker han over alt på jord. Han er også ofte til besteforeldrene i nabohuset. Her trives han veldig godt! Christoffer virker som en utrolig glad gutt med masse energi. Dette varer ikke så altfor lenge.. Christoffer blir etterhvert mer vilter. Han klarer ikke å beherske sitt eget sinn og det blir problemer i barnehagen. Samtidig skilles moren og faren til Christoffer og faren flytter til byen. Kort tid etter bruddet mellom moren og faren, finner moren seg en ny kjæreste. Og bare etter noen få uker flytter han inn hos moren. Når man leser denne boken, merker man veldig lett at denne "nye faren" til Christoffer ikke er helt god i hodet..  Etter en stund får Christoffer diagnosen ADHD og får medisiner for det. Jeg personlig syns at det virker som om at moren og stefaren bare bruker medisinene for å hjelpe Christoffer. De gjør ikke noe selv. Prøver ikke å snakke med han om den viltre oppførselen eller noen ting. Christoffer har problemer med å sovne om kveldene. Dette fører til at legene bare skriver ut enda mer medisin til Christoffer. Men når Christoffer er hos besteforeldrene, går leggingen alltid lett. Som regel sovner Christoffer med en gang, og hvis han ikke gjør det synger mormor, eller leser og da sovner han. Ingen sinneutbrudd slik som hjemme. Nå har moren fått full foreldrerett for Christoffer og faren får ikke lenger se sin egen sønn. Stefaren er utrolig streng med Christoffer og blir sjalu, hvis Christoffer for eksempel sitter i fanget til moren eller spiller spill med moren, uten at stefaren er med.

Dit jeg er kommet nå i boken har mormoren nettopp sett de første blåmerkene til Christoffer. Hun spør hvor han har fått de, men han sier at han ikke husker helt. Dette gjør mormoren litt mistenksom siden Christoffer aldri har hatt problemer med hukommelsen før. Men hun velger å se forbi det. Han er jo en vilter gutt, så at han får noen blåmerker er kanskje ikke så rart.

Jeg gleder meg veldig til å fullføre boken, for så langt har den virkelig ikke skuffet!